Hovedregel om taushetsplikt; Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om noens personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

• Før barnet fyller 16 år, er det i utgangspunktet foreldrene som representerer barnet, jf. pasientrettighetsloven § 3-4
• For barn og unge mellom 12 og 16 år skal de få si sin mening i alle saker som gjelder personlige forhold. Dersom den som gir helsehjelp mener at det foreligger grunner som må respekteres, skal opplysningene ikke gis foreldrene, jfr. pasientrettighetsloven § 3-4, 2.ledd. Ansvarlig helsepersonell, må vurdere hvert enkelt tilfelle, og avveie foreldrenes rett og plikt til ansvar og medvirkning opp mot taushetsplikt, personvern mv.
• Barn over 16 år kan selv gi samtykke til at taushetsplikten faller bort.

Taushetsplikt som gjelder gjennom Lov om helsepersonell er nærmest altomfattende når det gis helsehjelp, da det å røpe et klientforhold også blir å anse som å videreformidle personlige forhold.

Lov om helsepersonell

Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne ivareta denne oppgaven, er barnevern­tjenesten avhengig av at andre som er bekymret for et barns omsorgs- eller livssituasjon melder fra til den kommunale barneverntjenesten.

Manglende meldinger til barneverntjenesten kan få svært alvorlige konsekvenser, spesielt for de barna som trenger barnevernets beskyttelse aller mest. Derfor svikter vi som kommune dersom barneverntjenesten ikke får vite om barn som ikke har det bra. Vi har alle et ansvar for å sikre at barnevern­tjenesten blir varslet i tide. Vi må våge å se barna – og ha mot til å handle.

Som privatpersoner har vi alle et moralsk ansvar for å melde fra til barneverntjenesten dersom vi er bekymret for et barn.

Offentlige virksomheter

Når det gjelder offentlige virksomheter, har alle som arbeider i en offentlig instans eller tjeneste en lovpålagt plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten ved alvorlig bekymring for et barns omsorgssituasjon eller atferd. Kommunen har ansvaret for å sikre at alle ansatte i kommunen har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten, og at de er trygge på praktiseringen av den. Denne opplysningsplikten setter taushetsplikten til side, og er begrunnet i barnevern­tjenestens behov for å motta opplysninger.

Ansatte i barnehager og skoler har daglig kontakt med barnehagebarn og elever og følger deres utvikling tett. Det er derfor særlig viktig at kommunen sikrer at disse ansatte har den nødvendige kjennskapen til opplysningsplikten til barneverntjenesten. Det samme gjelder andre kommunale tjenester som regelmessig møter barn og familier, som den kommunale helse-, sosial og omsorgstjenesten.

Opplysningsplikten gjelder når det er grunn til å tro:

• at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt
• at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling
• at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et særlig hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt behov for behandling eller opplæring
• at et barn viser atferds avvik i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs adferd
• at det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel

Kravet "grunn til å tro” innebærer at det må være en konkret mistanke eller bekymring. Det er med andre ord ikke snakk om at man må vite sikkert at situasjonen til barnet er alvorlig. Denne vurderingen skal overlates til barneverntjenesten å finne ut av. Opplysningsplikten er et selvstendig og personlig ansvar. Dette innebærer at vurderingen av om melding skal sendes ikke kan overlates til andre virksomheter eller andre kollegaer. At ansvaret er personlig og selvstendig innebærer også at den faglige vurderingen heller ikke kan overprøves av en overordnet. At plikten til å gi opplysninger påhviler den enkelte er likevel ikke til hinder for at det etableres gode rutiner for at opplysninger formidles fra en overordnet innenfor en virksomhet. Det fratar likevel ikke den enkelte fra plikten til selv å gi opplysningene dersom den overordnede ikke gjør det.

Når vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt skal melding umiddelbart sendes til barnevern­tjenesten. Den enkelte kan ikke selv velge mellom å gi opplysninger eller ikke dersom vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. Plikten til å gi opplysninger faller ikke bort selv om vedkommende på egenhånd forsøker å avhjelpe situasjonen. Med andre ord finnes det ingen andre handlingsalternativer som kan benyttes i stedet, men opplysningsplikten er ikke til hinder for andre supplerende tiltak. Opplysningsplikten er ikke oppfylt ved anonyme meldinger. Bakgrunnen for dette er at barneverntjenesten skal ha mulighet til å vurdere innholdet i meldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger.

Barneverntjenesten har plikt til å gi den som har sendt bekymringsmeldingen en tilbake­melding om at meldingen er mottatt. Tilbakemeldingen skal sendes innen tre uker. Til offentlig meldere skal tilbakemeldingen opplyse om det er åpnet undersøkelsessak. Barneverntjenesten skal også gi tilbake­melding til offentlig melder når undersøkelsen er gjennomført. Opplysningsplikten er svært viktig for at samfunnet skal kunne beskytte barn mot vold, mishandling og andre former for omsorgssvikt.

Kommunene plikter å gjennomgå interne rutiner for å sikre at alle ansatte har til­strekkelig kunnskap om meldeplikten og om mulighetene for samarbeid og kommunikasjon innenfor reglene om taushetsplikt. Taushetsplikten skal ikke være til hinder for nødvendig kommunikasjon mellom virksomheter for å sikre at barn som er eller kan være utsatt for vold, mishandling eller andre former for omsorgssvikt blir ivaretatt på en god måte.

Lov om barnevern