2.1 Hva mener vi med utenforskap?

Utenforskap betegner mennesker eller grupper som står på utsiden av fellesskapet, eller som mangler sosial tilknytning til samfunnet. Det kan være personer som står utenfor skole- og arbeidsliv, som har et svært begrenset sosialt nettverk, eller som ikke opplever tilhørighet til storsamfunnet.

Utenforskap er et strukturelt samfunnsproblem med store konsekvenser som er til hinder for at enkelte mennesker kan leve gode liv.

Utenforskap kan ramme alle, men noen grupper er mer utsatt. Ulikhet i helse, utfordringer med rus, psykiske lidelser, lav deltakelse i fritidsaktiviteter, prestasjonspress, ulikhet i økonomi, samt ulike muligheter for å følge utdanningsløp og skaffe seg jobb, er eksempler på forhold som kan føre til utenforskap.

Forebygging av utenforskap viser seg å forebygge en lang rekke vansker og utfordringer. I denne planen snakker vi om utenforskap som gir ekstra sårbarhet for radikalisering og voldelig ekstremisme.

Når det gjelder voldelig fundamentalisme, rekruttering og radikalisering av unge med kulturell minoritetsbakgrunn, knyttes utenforskap ofte til det å forvalte en annen kultur, etnisitet eller religion enn majoriteten.

Utenforskap kan også være et resultat av krysskulturelle utfordringer hvor man føler seg fastlåst mellom ulike norm og verdisystemer og opplever avmakt i forhold til identitetsforhandlinger og tilhørighet.

Kilder: Drammen kommunes handlingsplan for utenforskap og det store norske leksikon

2.2 Hva betyr radikalisering og voldelig ekstremisme?

Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal. Begrepet radikal brukes om det som er omveltende og ytterliggående.
Det er ikke ulovlig å være radikal. Ofte brukes begrepet med et positivt ladet fortegn.

Radikale holdninger og handlinger kan gjøre seg gjeldende innenfor både politikk, religion, etikk, kunst og kultur og så videre. Store endringer i samfunnet har blitt oppnådd på grunn av at radikale personer har drevet frem en sak eller endring. Her kan nevnes for eksempel mahatma Gandhi, Martin Luther King, Nelson Mandela og Gloria Steinem.

Radikalisering 

Prosess der en person eller gruppe i økende grad aksepterer bruk av vold som virkemiddel
for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål, og hvor voldelig ekstremisme kan bli en følge.

Voldelig ekstremisme 

Aktiviteten til personer og grupperinger som er villig til å bruke vold for å nå sine politiske,
ideologiske eller religiøse mål.

Med ekstremisme menes her at man:
a) kun aksepterer egne meninger og,
b) mener det er legitimt å ty til vold for å få gjennomslag for sine meninger (politiske mål).
Noen forstår ekstremisme som ekstreme meninger, meninger som skiller seg veldig mye fra flertallets meninger. Demokratisk sett er det imidlertid viktig å skille skarpt ved legitimering av vold.

Radikaliseringsprosesser 

Kan variere fra person til person og fra gruppe til gruppe, og kan skje innen alle typer av livssyn, kulturell bakgrunn og politiske retninger. Prosessen kan skje gradvis over lengre eller kortere tid, men også fremstå som en akutt endring hos en person.

Radikaliseringstunnelen

Radikaliseringsprosessen kan sammenlignes med å være i en tunnel. I radikaliseringstunnelen vil et individ bli eksponert for et snevert og ensidig syn på verden. Radikalisering kan foregå både gjennom fysiske og virtuelle møter. 
Radikaliseringstunellen er nærmere forklart her

Det er ikke et entydig svar på hva som skjer med en person i en radikaliseringsprosess. Det vi vet er mangel på sosial tilhørighet ofte har vesentlig betydning for prosessen.

Noen sentrale faktorer kan være mangel på identitetsfølelse, endring av vennekrets og tilbaketrekking fra samfunnet. Å ha begått kriminelle handlinger eller personlige egenskaper som å være lett påvirkelig, er også viktige momenter.

Prosessen karakteriseres gjerne ved utvikling av:

• et ensidig verdensbilde
• en oppfatning av å eie den objektive sannheten
• en oppfatning av at hensikten helliger midlene
• et fiendebilde med «vi-og-de andre» forestillinger, som kan brukes for å rettferdiggjøre og berettige bruk av vold
• en aksept for bruk av vold for å nå politiske mål
• en opplevelse av at situasjonen er så akutt og alvorlig at drastiske handlinger rettferdiggjøres som nødvendige

Kilde: Regjeringens begrepsveileder for radikalisering

 

2.3 Hva kan radikalisering og voldelig ekstremisme føre til?

Hatkriminalitet

Voldelig ekstremisme er hatkriminalitet.

Hatkriminaliteten kan også omfatte trusler eller skadeverk, straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av negative holdninger til en person eller gruppes etnisitet, religion, politiske tilhørighet, seksuelle orientering, kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne.

Hatytringer

Det finnes ingen felles definisjon av hatefulle ytringer.

Mange forstår hatytringer som ytringer som er av hatefull eller diskriminerende art, og som retter seg mot en gruppe eller mot et individs reelle eller antatte gruppetilhørighet. Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper eller hele samfunnet. Noen av disse ytringene er lovlige og andre kan være ulovlige. Hva som anses som ulovlig varierer fra land til land.

Straffbare hatytringer kategoriseres som hatkriminalitet.

Hatefulle ytringer, mobbing, hets og annen negativ adferd grenser mot og overlapper hverandre til dels. Hatefulle ytringer skiller seg fra andre negative ytringer ved at de direkte eller indirekte formidler et budskap overfor en større gruppe. På den måten kan de ramme verdigheten, anseelsen og statusen til både enkeltpersoner og hele grupper i samfunnet.

Nettekstremisme

Radikalisering og voldelig ekstremisme på internett.

Nettekstremismen består i å fremme ekstreme ideologier og ytringer på internett, som kan rammes av straffeloven § 185 om diskriminerende og hatefulle ytringer.

Fremmedkriger

En privatperson som har reist til konfliktsoner i utlandet hvor de kan ha deltatt i kamphandlinger uten å være en del av regulære, væpnede styrker.

Kilde: Drammen kommunes handlingsplan for utenforskap

2.4 Hvem blir radikalisert?

PST har utarbeidet to rapporter om bakgrunnen til personer knyttet til henholdsvis ekstreme islamistiske og høyreekstreme miljøer i Norge.

Analysene viser at det primært er menn som radikaliseres. Videre en overvekt av unge mennesker under 30 år som radikaliseres. Blant de høyreekstreme ser vi imidlertid at også voksne over 40 år radikaliseres. For øvrig har mange gjennomgående lav utdanning, høy grad av arbeidsledighet, høy forekomst av sårbarhetsfaktorer som rusproblematikk og utfordringer knyttet til psykisk helse, samt høy grad av kriminalitet, herunder også voldsrelatert kriminalitet.

PST viser til at radikalisering foregår på en rekke ulike arenaer. Radikalisatorer kan opptre blant venner og familie i den private sfæren, men kan også kan være personer med ambisjoner om å nå folk de ikke kjenner på offentlige arenaer. Slike arenaer kan være fengsler, asylmottak og religiøse arenaer.

Radikalisatorer kan også være personer som oppholder seg i utlandet og når frem til personer i Norge enten ved å reise hit, eller ved å være i kontakt med dem over internett. Produksjon og spredning av konspirasjonsteorier og ekstrem propaganda på internett er en særlig utfordring.

Kilde: Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme

2.5 Trusselbildet

PST, utarbeider årlig en nasjonal trusselvurdering. De viser til at radikalisering foregår på en rekke ulike arenaer. I regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme fra 2014 ble det referert til at PST hadde pekt på særlig to grupperinger i Norge som kan bidra til å radikalisere ungdom; al-Qaida-inspirert ekstremisme som fremmer hat og voldsretorikk rettet mot Vesten, og den andre motpolen er norske høyreekstreme aktører som forfekter et islamfiendtlig eller innvandringsfiendtlig verdensbilde. Miljøet i Norge bestod i 2014 av løse nettverk med mer eller mindre ekstreme enkeltpersoner. Grupper, organisasjoner eller ledere som kan virke samlende, var fraværende.

I regjeringens reviderte plan fra 2020 sies det at trusselbildet i Norge innen politisk motivert vold har endret seg noe i løpet av det siste året. Over flere år har ISIL og fremmedkrigere fått særlig stor oppmerksomhet. Det ble vurdert som mulig at ekstreme islamister ville forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2020. Det var en økt bekymring knyttet til høyreekstreme miljøer og enkeltpersoner med høyreekstreme holdninger. Gjennom 2019 så vi flere eksempler på angrep utført av personer med høyreekstreme og innvandringsfiendtlige holdninger i andre land, og i Norge med et rasistisk motivert drap og angrepet mot en moské i Bærum. Trusselen fra venstreekstreme ble vurdert som lav.

I den nasjonale trusselvurderingen for 2021 sier PST at det vurderes som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge det kommende året. Trusselen fra ekstreme islamister vurderes som skjerpet. Bakgrunnen for dette er den økte spenningen mellom ytringsfriheten og det mange muslimer opplever som krenkelser av islam. Enkelte kan inspireres til å planlegge terror.

Videre sier PST at det forventes økt radikalisering til høyreekstremisme det kommende året. Digitale plattformer vil være viktige arenaer for denne radikaliseringen, der enkelte kan inspireres til høyreekstrem terrorplanlegging.

Det er svært lite sannsynlig med terrorforsøk fra venstreekstremister i Norge. Bekjempelse av høyreekstremisme vil fremdeles være en samlende kampsak for disse.

Antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.

Kilde: Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme og PST sin nasjonale trusselvurdering